Reiersrud og Sundstøl hyllar den britiske poppens stamfar på plate og på scene!!

Knut Reiersrud og Geir Sundstøl slapp albumet Purcell, sannhet, løgn og dårlig hukommelse (Grappa) 25. september 2026.

Sanning:

Knut Reiersrud og Geir Sundstøl har kjent kvarandre i over 35 år. Likevel har dei to strengemeistrane nesten aldri spelt saman. Berre på ei og anna plateinnspeling for andre artistar. Heldigvis finst det folk her i landet som kan telje til to!

Tidlegare Sildajazz-sjef Andreas Meland, mannen bak plateselskapet Hubro, har i fleire år drøymt om å la dei to møtast for firhendig gitarmagi. Det kan hende det kom som ei overrasking på Meland at dei to gitaristane har valt å lage plate basert på verka til den engelske barokkkomponisten Henry Purcell. Servile gitarduoar, framførte med fotskammel og sjakett, blir det likevel ikkje. Her får vi frimodig improvisasjon og avstikkarar til det ville vesten, den indiske mystikken og den svenske synda.

Reiersrud og Sundstøl har begge ei lang historie med å omarbeide musikalske verk. Franz Schubert, John Coltrane, L. V. Beethoven og David Bowie har alle gått gjennom den musikalske kverna til dei to herrane. No er det altså musikken til Henry Purcell som står i fokus. Kvifor treng verda ei plate der «Knut og Geir vrir om på Purcell»? Lat oss svare litt pompøst, slik dei likte det på 1600-talet:

Musikken til Purcell har ein heilt eigen emosjonell djupn. Verka er ofte storslått arrangerte for store orkester. Samstundes har dei ei djupn som mellom anna har skapt nokre av dei sterkaste augneblinkane i filmhistoria. Det er denne djupt menneskelege og varmande kjernen i tonespråket dei to ønskjer å formidle med gitarane sine. Gjennom tolkingane til Reiersrud og Sundstøl er det som om ein kan ane røtene til den universelle kvaliteten i britisk popmusikk. Kombinert med det faktum at begge musikarane tidleg hamna i den afrikanske og amerikanske musikkgryta, ligg alt til rette for uhøyrd og kosmisk strengemagi på scena.

Løgn:

Knut og Geir er to strålande musikarar. Det mange ikkje veit, er at dei òg er ivrige fridykkarar. På ein av dei mange dykketurane sine fann dei, på 12 meters djupn, ei samling steinkaker, eller 78-plater. Samlinga bestod i hovudsak av musikk av Henry Purcell. Knut og Geir tok dette som eit teikn!

Dårleg hugse:

Knut Reiersrud og Geir Sundstøl er fødde i kvar sin ende av sekstitalet. Dei høyrer til den siste generasjonen som lærte seg å spele på eiga hand. For barn var syttiåra den siste stille tida. I tidsrommet mellom skuleslutt og middag skapte ein seg ein fristad. Nokre sparka ball på løkka. Andre spelte kornett i det lokale korpset. Knut og Geir øvde på gitar på guterommet. Musikkundervisning var for familiar med ambisjonar innan klassisk musikk.

For Knut og Geir var det viktigaste å trykkje på gitarhalsen der det lét bra. Ofte i samklang med platespelaren. Begge føretrekte å spele oppover halsen, éi streng om gongen. Det fungerte ofte best saman med folkeleg musikk, slik det gjerne var på platene som snurra på platespelaren. Dette er ein meir tungvint metode enn å la handa fyke opp og ned i same posisjon på gripebrettet. Han skaper meir friksjon. Akkurat som når du stryk fyrstikka langs stripa på ei fyrstikkøskje.

Det er nettopp denne friksjonen, eller varmen, som er med på å gjere ein konsert med Reiersrud og Sundstøl til ei unik oppleving!